Tur fra Vittingen til Strind Gard

posted in: Robert | 0

Vittingstjørni, eller Vittingen som vi kaller det, er et vann som ligger oppe på fjellet rett over garden Strind i Lom. Fra den går elven Vittingje ned til garden og har i generasjoner gitt nødvendig vann til avling, dyr og folk.

Etter en tur til Vittingstjønni sammen med Ingrid, Halvard, Sigrid, Elin, Kaia og Tea, skilte vi lag og jeg fikk gå ned til tjønnene nedenfor Vittingstjønni og fiske for deretter å ta meg ned til garden igjen. Fra kartet fra Statens Kartverk kan man tydelig se hvor bratt det er å ta seg ned den veien, men på en tur for noen år siden fortalte Trond om en vei å gå fra Vittingstjønni og ned til garden. Været var ideelt for både fiske og tur, så jeg lot meg friste.

Etter endt fiske, tok jeg meg ned til kanten der Vittingje begynner sin ville ferd ned fjellsiden.

Fra Vittingje valgte jeg å gå langs fjellkanten oppover dalen for å finne et passende sted å komme over kanten. Det skulle bli et stykke, for langs kanten er det dype revner med kampestener som henger ut over kanten, og nede i de dypeste sprekkene ligger enda snøen kvit.

På noen steder var det bygget fine varder som merker for grenser. Jeg lot meg fascinere av en som lå på et nakent platå helt ut på kanten av stupet.

grensevarde

En gammel grensevarde over Strind Gard

Et godt stykke langs kanten begynte de store revnene å gå over i steinurer, og det ble mulig å ta seg over og begynne nedstigningen mot Strind. Nå var det så bratt at kameraet måtte ned i sekken slik at jeg fikk to hender å holde meg fast med.

Det var overraskende mange dyretråkk, og tydelige merker etter både sau og større klovdyr så langt oppe i det bratte henget. På enkelte steder var mosen revet opp så det blanke fjellet skinte frem, glissent og vått og sleipt. Det er fascinerende hvordan dyr og vegetasjon klarer seg her.

Med hjelp fra dyretråkk fant jeg en god rute ned til tregrensa. Her fulgte jeg sautråkk når jeg fant det, og i de bratteste hengene måtte jeg slippe meg ned fra tre til tre. Det er kanskje unødvendig å nevne at det begynte å kjennes i muskulaturen 😛

Lengre ned fant jeg en tydelig sti, den fulgte jeg helt ned til foss to i Vittingje, og herfra var det godt merket ned til gards. Jeg var nok ikke helt umerket av turen da jeg stavret meg inn i gangen og fikk av meg sekk og sko. Men, for all del, det var verd det 🙂